Hjertetroen kommer først – så kraften – og til slutt miraklet.

For noen år siden hadde jeg møter på et sted i Nord-Norge. På dagtid ble jeg invitert ut for å spise middag på en restaurant. Mens vi satt der og spiste, så jeg en kvinne som satt ved et bord like bortenfor oss. Hun kikket interessert bort på meg. Idet hun gikk ut, kom hun bort til bordet hvor vi satt og sa: "Jeg ser hvem du er. Jeg har smerter i skuldrene mine og trenger forbønn.

Kvinnen ville at jeg skulle be en kort bønn for henne i forbifarten. Normalt sett ville jeg ha gjort det, men denne gangen kjente jeg for å teste troen hennes. Jeg smilte hyggelig til henne og sa: "I kveld klokken 18 arrangerer vi helbredelsesmøte på Samfunnshuset. Velkommen på møte der, så skal jeg be for deg."

Kvinnen ble nok litt skuffet. Hun kom ikke på møtet. Troen hennes gikk ikke dypt nok. Den var ikke levende, kun «tradisjonell» - gjøre det slik vi pleier å gjøre det. Hun ville ikke gi seg helt til sin egen helbredelse. Den var bygd på en god idé - men det var ikke en hjertesak for henne. Hun var ikke klar for sin helbredelse. «Med hjertet tror en til rettferdighet.» (Romerne 10:10)

Det samme var tilfelle med krøplingen ved Betesdadammen. Han hadde vært syk i 38 år og hadde kommet til et sted hvor det lå en mengde syke og ventet på at en engel skulle røre ved vannet (Johannes 5:1–9). Den som først steg ned i vannet, ble helbredet, uansett hvilken sykdom han led av. Problemet til krøplingen var at han aldri nådde først frem. Dessuten hadde han ingen til å kaste seg ut i dammen når engelen rørte ved vannet. Det var alltid en annen som nådde vannet før ham. Til slutt ble troen byttet ut med en selvmedlidenhetens ånd: «De andre lykkes alltid, men bare ikke meg. Gud er ikke glad i meg. Det er vel Guds vilje at jeg skal være syk," tenkte nok mannen. Lag på lag med selvmedlidenhet.

En tanke har streifet meg: Hvorfor satte han seg ikke på kanten av dammen? For da hadde han ikke trengt noen til å kaste seg ut i vannet. Ville han virkelig bli frisk – eller ville han samle på «stakkars meg» historier?

Troen druknet i et hav av negativ tenkning som hadde bygd seg opp etter 38 år med lidelse, prøving og feiling. Før Jesus kunne helbrede ham, måtte han riste av ham denne fæle åndsmakten - selvmedlidenhetens åndsmakt: «VIL du virkelig bli frisk, eller ser du bare bakover på de gangene du ikke fikk det til? Rist av deg selvmedlidenhetens ånd og kom deg på beina, mann! STÅ OPP, ta din seng og gå!» (Johannes 5:8)

Jesu utfordrende ord fikk hans tafatte, slumrende tro til live: Han våget å handle på Jesu ordre alene og opplevde med ett at det kom liv i hele kroppen! «Og straks ble mannen frisk, og han tok sin seng og gikk.» (Johannes 5:9)

Hvorfor er ikke du blitt frisk? Det kan være godt for noen hver av oss trenger å ta en loftsrydning i ens eget hjerteforhold til Gud, sjekke trosgrunnlaget. Hva er det bygd på, Guds løfter ALENE eller en blanding av negative religiøse følelser og negative personlige erfaringer? Er det en hjertetro alene - eller er det åndelige blokkeringer til stede? Jeg sa til kvinnen: "Kom på møte i Samfunnshuset i kveld klokken 18." Hun kom ikke. Troen var for grunn til at et mirakel kunne ha skjedd på restauranten denne søndag ettermiddagen. Den var rett og slett ikke levende.

Her er det ikke snakk om hvor stor tro en har, men om den troen man har - er den levende? VIL du virkelig bli frisk? Gi deg helt over til Ham slik at troskanalene for Guds kraft kan åpnes - og et under kan skje!

Hjertetroen kommer først – så kraften – og til slutt miraklet.

Svein-Magne