↑ IKKE STATUS QUO: Bildetekst-kursiv Jeg har aldri vært fornøyd med tingenes tilstand. Jeg har en umettelig lengsel og trang etter å nå til verdens ende med verdens beste budskap.
«Og apostlene sa til Herren: Øk vår tro!» De ønsket en større fremgang i troslivet sitt. En guddommelig rastløshet etter mer. MER!
Når jeg ser tilbake på mitt eget trosliv, ser jeg vekst. Men nesten all vekst har kommet gjennom prøvelser. Like etter at jeg i fire år hadde studert teologi ved Ansgarskolen i Oslo, flyttet vi til Mo i Rana. Det var sommeren 1973. Jeg var ny og ukjent på feltet og hadde da ingen «åndelig far» som kunne gi meg råd og vink. Gud lot meg «gå på sjøen» alene.
Solveig fikk seg en lærerpost på Hauknes skole like utenfor Mo i Rana. Første trossteg: Jeg fikk lån i en bank og kjøpte meg en 16 mm filmfremviser. Jeg kjente en mann i Halden som hadde enerett på Billy Graham-filmer. Jeg kontaktet ham og startet «Billy Graham Filmservice».
Vi gikk inn i Baptistkirken på Mo. Pastoren der, Fritz Trovi, var fra Storselsøy på Helgelandskysten. Han hadde mange kontakter på kysten og la opp en rute for meg med møter på forskjellige steder på kysten nordover: Den 1. september i 1973 kom jeg til Reppasjøen i Tjongsfjorden. Her skulle jeg ha noen møter i en liten baptistkirke. Jeg ser på den datoen som starten på mitt virke som evangelist: 1. september 1973, i en liten baptistkirke ved navn Eben Eser, på det lille stedet Breivik i Tjongsfjorden.
Dette var mitt første trossteg som forkynner: Jeg tok lån i en bank og fikk kjøpt meg en filmfremviser (takket være Solveigs stilling som lærer). Jeg startet med film, dro ut på et nytt felt – Helgelandskysten. Folk ble frelst da de hørte og så Billy Graham tale på det tre ganger tre meter store lerretet som jeg fraktet med meg oppå takgrinden på min gule Mazda 818. Men – det varte ikke lenge før jeg talte selv. Og folk ble frelst også når jeg talte.
Jeg har aldri vært fornøyd med tingenes tilstand. Jeg har en umettelig lengsel og trang etter å nå til verdens ende med verdens beste budskap. Vi kjører fortsatt på og kan, ved Guds nåde, se tilbake på store seire – men ikke uten store prøvelser og lidelser. Det hører med til tjenesten. Nåde oss hvis vi slutter med å utfordre djevelen, verdsligheten og vantroen!
Svein-Magne
«Og apostlene sa til Herren: Øk vår tro!» De ønsket en større fremgang i troslivet sitt. En guddommelig rastløshet etter mer. MER!
Når jeg ser tilbake på mitt eget trosliv, ser jeg vekst. Men nesten all vekst har kommet gjennom prøvelser. Like etter at jeg i fire år hadde studert teologi ved Ansgarskolen i Oslo, flyttet vi til Mo i Rana. Det var sommeren 1973. Jeg var ny og ukjent på feltet og hadde da ingen «åndelig far» som kunne gi meg råd og vink. Gud lot meg «gå på sjøen» alene.
Solveig fikk seg en lærerpost på Hauknes skole like utenfor Mo i Rana. Første trossteg: Jeg fikk lån i en bank og kjøpte meg en 16 mm filmfremviser. Jeg kjente en mann i Halden som hadde enerett på Billy Graham-filmer. Jeg kontaktet ham og startet «Billy Graham Filmservice».
Vi gikk inn i Baptistkirken på Mo. Pastoren der, Fritz Trovi, var fra Storselsøy på Helgelandskysten. Han hadde mange kontakter på kysten og la opp en rute for meg med møter på forskjellige steder på kysten nordover: Den 1. september i 1973 kom jeg til Reppasjøen i Tjongsfjorden. Her skulle jeg ha noen møter i en liten baptistkirke. Jeg ser på den datoen som starten på mitt virke som evangelist: 1. september 1973, i en liten baptistkirke ved navn Eben Eser, på det lille stedet Breivik i Tjongsfjorden.
Dette var mitt første trossteg som forkynner: Jeg tok lån i en bank og fikk kjøpt meg en filmfremviser (takket være Solveigs stilling som lærer). Jeg startet med film, dro ut på et nytt felt – Helgelandskysten. Folk ble frelst da de hørte og så Billy Graham tale på det tre ganger tre meter store lerretet som jeg fraktet med meg oppå takgrinden på min gule Mazda 818. Men – det varte ikke lenge før jeg talte selv. Og folk ble frelst også når jeg talte.
Jeg har aldri vært fornøyd med tingenes tilstand. Jeg har en umettelig lengsel og trang etter å nå til verdens ende med verdens beste budskap. Vi kjører fortsatt på og kan, ved Guds nåde, se tilbake på store seire – men ikke uten store prøvelser og lidelser. Det hører med til tjenesten. Nåde oss hvis vi slutter med å utfordre djevelen, verdsligheten og vantroen!
Svein-Magne
Aktuelle temaer:
