Som evangelist er jeg vant til å lete etter mennesker man skal vitne for. Du må gå dit fisken er. Men når «fisken» kommer til deg, oppstår det en veldig spesiell situasjon.

Søndag den 14. september var jeg på tur hjem etter et helbredelsesmøte i Pinsekirken Salen, Ski, kvelden før. Et flott møte som varte i seks timer. Min venn Milo fra Oslo kjørte meg fra Ski til Sentralbanestasjonen. Jeg hadde god tid til toget fra Oslo skulle gå. Jeg fant meg en god plass på en benk ved et bord. På den andre siden av bordet var det også en benk som hørte til sittegruppen.

Sitte sammen med muslimer

Så oppdaget jeg fire menn som kikket etter et sted å sitte. Forsiktig kom en av dem bort til meg og spurte høflig om han og en venn kunne sitte sammen med meg. Antennene mine var oppe: Gud holdt på å legge til rette for «et guddommelig treff». Men mannen med gebrokken norsk viste stor frimodighet og spurte om en venn av ham kunne sitte ved siden av meg på min benk. Før jeg fikk svart kom han og satte seg ved siden av meg. Deretter kom de andre to. Plutselig var vi fire, pluss meg.

De fortalte om seg selv: En jobbet i transport, en var renholder, den tredje var kokk og den fjerde var taxisjåfør. Ut fra det blå «satt jeg plutselig ved et dekket bord». Alle var kurdere fra Irak. De hadde kommet til Norge i årene 1998 og 1999 og hadde opplevd familieforening noen år senere.

Muslimer fikk høre om Jesus

Mennene hadde kjøpt seg kaffe og hadde med seg små kaker som de la på bordet foran oss. Jeg fortalte at jeg var forkynner og jeg hadde talt på et møte kvelden før. Jeg fortalte om arbeidet vårt og dro opp traktaten min, «5 minutter til himmelen». «Her skriver jeg om Jesus,» sa jeg. Straks jeg sa Jesus, satte de et rop: «Jesus!» Han likte de alle, for det sto om ham i Koranen. Jeg viste dem «broillustrasjonen» fra traktaten. De fulgte villig med. Jeg fortalte om mirakler og bønn for syke. Jeg spurte om noen av dem var syke. Taxisjåføren ved min side hadde litt vondt i den venstre skulderen. Jeg spurte om jeg kunne få be for skulderen. Det kunne jeg, svarte den hyggelige mannen og dro opp skjorteermet. Da fortalte jeg om Guds «hellige olje». Det hadde de ikke noe problemer med å tro på. Jeg ba for mannen. Så fortalte han om en syk venn. Jeg ba for den syke vennen og ga ham lille oljeflasken og sa: «Nå kan du smøre olje på din venn to ganger om dagen. Når du mangler olje, kan du kontakte meg.» Dette ville han gjøre.

En time satt jeg sammen med disse flotte kurderne fra Irak. Hver av dem fikk med seg traktaten «5 minutter til himmelen» på norsk. «Neste gang jeg kommer til Oslo, skal vi spise en hamburger sammen,» sa jeg til dem. Ja, det ville de alle. Vi var blitt venner. «Vennskapsevangelisering,» heter det.

Kom for sent til toget!!

Jeg sa adjø til mine nye venner for å nå toget hjem til Vennesla. Jeg så feil på tavlen og gikk til feil utgang. Toget gikk fra meg og jeg måtte ta et senere tog!

I mellomtiden gikk jeg på en restaurant like ved der kurderne satt. Det førte til at jeg traff på en mann som kjente meg igjen. Han forlot bordet på restauranten, kom mot meg og sa: «Er det Svein-Magne? Jeg er støttepartner til Misjonen Jesus Leger, men jeg er syk. Kan du be for meg?» Jeg fant frem oljeflasken, salvet ham og ba om helbredelse. Hadde jeg ikke kommet for sent til toget, ville jeg ikke ha truffet ham! Kanskje Gud hadde forvirret tanken min slik at jeg kom for sent til toget? Les om ham et annet sted på facebooksiden min.

Noe av det første jeg sa til Solveig da hun hentet meg på jernbanestasjonen i Vennesla, var: «Oslo er fantastisk! Det vrimler av folk og kulturer.» Jeg hadde lyst til å ta toget tilbake igjen.

Mennesker er mitt liv. Gud har kalt oss til å nå verden med evangeliet. Og det gjør vi i Misjonen Jesus Leger på så mange måter. Men nå var fokuset på fire vennlige kurdere på Sentralbanestasjonen i Oslo og en syk mann som trengte hjelp. Noen ganger må du lete etter «fisken», andre ganger havner fisken «i fanget» på deg før du vet om det. Som det skjedde søndag den 14. september 2025.