For noen måneder siden satt jeg på Kjevik og ventet på flyet til Oslo. Mange mennesker satt i avgangshallen og ventet på et fly de skulle med.

Plutselig så jeg en mann som stakk seg ut fra alle andre. Med raske skritt og med blikket festet på meg kom han rett bort til meg der jeg satt ved et lite bord. Han smilte til meg og sa: «Hvor har jeg sett deg før?».

Det tok noen sekunder før det gikk opp for meg at det var selveste filolog, forfatter, språkforsker og tidligere amanuensis Sylfest Lomheim som sto ved min side. Jeg tipset ham om at han kunne ha sett meg på et eller annet TV-program. Men – for mange år siden treftes vi ombord på et fly hvor han kjente meg igjen og sa: «Jeg vet jo hvem du er.» Etter dette korte møtet sendte jeg ham vårt blad Legedom.

Men vi mennesker glemmer fort. Nå møttes vi igjen. Jeg fortalte ham hvem jeg var. Da kunne Sylfest fortelle at han hadde vært med på å oversette noen kapitler fra 2011-oversettelsen av Bibelen. Det gjaldt oversettelse av noen kapitler fra evangeliene. Det vakte min interesse. Selv er jeg interessert i språk og hadde et par bøker av Lomheim i bokhyllen. Jeg ga ham mitt visittkort og jeg fikk hans adresse og telefonnummer. Jeg ville gjerne ha kontakt med dette språkgeniet som jeg nesten hver søndag morgen lyttet til i forbindelse med radioprogrammet «Språkteigen».

Det som imponerte meg mest var den enkle og ydmyke måten han var på. Han, forfatter, språkforsker, tidligere amanuensis – jeg, evangelist og forfatter. Sylfest Lomheim ga meg ti minutter av sitt travle liv på en norsk flyplass. Selvsagt fikk han med seg frelsestraktaten min. Den tok han gladelig imot. Han hadde heller ikke noe imot å ta en selfie sammen med meg. Dette møtet glemmer jeg aldri!